Hei.

Har en sønn som er spillavhengig. Han går til behandling. Han har konstant spillesug, og er i en tøff periode nå. «Døyver» en del av spillsuget med gaming. Jeg tror imidlertid han er avhengig av både gambling og gaming.

For meg er det innlysende å selvekskludere seg – på livstid – fra spillselskapene. Dette er han ikke med på,virker som om det er ett veldig stort steg å ta.. Mitt spørsmål er da: Hvorfor er det så vanskelig for en spillavhengig å selvekskludere seg? Vil man ikke slutte å spille, til tross for alt det medfører av problemer både økonomisk, sosialt og psykisk?

Svar: Dette varierer fra person til person. Men det å avslutte kontoen er for mange tøft, da det ligger mye historie der. Samt det kan vær utfordrende å ta det store steget å bli kvitt alt av kontoer. Om det hadde vært lett å avslutte alle forbindelser med spilleselskaper, så ville ikke spilleavhengighet eksistert. Dessverre er det slik at selvom de negative konsekvensene er enorme, er suget for å spille større. Og for pårørende kan dette være ekstremt vanskelig å forstå. Men det er veldig behjelpelig å fjerne alt for den som er spilleavhengig, og er anbefalt.